Jeg er opptatt av 16:8 dietten, i den grad det kan kalles en diett. Neppe. Det er et fasteprosjekt. Det handler om å unngå å innta mat i mer enn åtte timer av døgnet. Med Wegovy som støtte, er det ikke vanskelig å gjennomføre. Jeg blir sjelden sulten før i 12-13 tida på dagen, ikke alltid da heller. Når jeg ikke spiser, trigges heller ikke appetitten. Det er verre å gjennomføre på reise eller om kveldene når jeg kanskje koser meg med et glass vin eller en bit sjokolade. Eller min svakhet i livet, gode oster og god kjeks...
I dag er det 11. juli og seks og en halv måned siden jeg begynte med vektnedgang. Det har gått utrolig ubesværlig å gå ned 10-11 kilo, selv om jeg merker at jeg er opptatt av vekt og mat og inntak nesten hele tida. Noen ville vel sagt det er en dårlig greie, men jeg er jo sluttet å jobbe og har hatt vektnedgang som mitt hovedprosjekt dette året jeg fylte 70. Jeg begynte med Wegovy på 1. juledag fordi jeg ikke ville ødelegge julaften og maten med mulig kvalme.
Men jeg har vært lite kvalm, og hatt lite vondt i magen eller besvær med det. Jeg er mer trøtt, og vil gjerne sove når jeg har spist. Jeg har småvondt i hodet og er ikke god i muskulaturen, type vond nakke og vonde skuldre, men ikke særlig plaget av den vonde korsryggen som av og til har tatt kål på meg de siste femti årene. Kan det være vektnedgangen som gjør det? Direkte fordi jeg er lettere, eller indirekte fordi dette påvirker blodsukkeret og virker inn på indre balanser og kanskje berører noen hormoner? Hvem vet? Men det er interessant, det er det.
Det hele inngår i prosjektet å bli pensjonist som opptar meg en del og som jeg skriver om på Ordfront-bloggen min akkurat i disse tider. I fjor gikk tida med på å rydde og flytte fra det gamle huset over i nybygd leilighet i Hamna. Høsten gikk med på å komme meg på plass, installere persienner og skyvedørs-garderobe og finne ut hvor alt skulle være.
Jeg ville ikke gå inn i denne tilværelsen som overvektig, sliten og gammel. Jeg ville tilbake til et sted der jeg var lett og bevegelig, en tilstand jeg har vært i, noen faser av livet. Men det er lenge siden. Det kan høres ut som et luksusbehov, en i-landsproblematikk, og jeg ser det. Men det endrer ikke på den vonde følelsen av å være for tung, for trøtt, for sliten - for fet og væskefylt.
Alle diagnosene var der, - for høyt blodtrykk, for høy kolesterol, en følelse av å være oppblåst med for dårlig søvnkvalitet og en kronisk følelse av ikke-å.ha-det-bra i kroppen min. Den har fulgt meg i minst femten år, siden tida etter 9/11 og reisen til Nevadaørkenen og Burning Man-festivalen. Jeg har ikke tidligere tenkt på den opplevelsen som noe vendepunkt, men vet at da jeg dro til USA for å møte Thom, så jeg bra ut og følte meg vel. Ikke selvsikker, men vel. Det var i 2001. Siden 2004 har jeg beskrevet en følelse av at alt ble bare verre og verre rent kroppslig, etter at fylte jeg femti.
Nå er jeg på veg tilbake mot den-kroppen-jeg-var-da, sånn vektmessig. Et sted inni meg tror jeg fast på at disse årene som kommer etter 70 skal bli bedre. Ikke i betydningen at jeg skal møte noen og starte et nytt liv, men at jeg skal få det bedre og mindre stressende og lettere med det rent kroppslige og kanskje med selveste livet. Jeg håper også at jeg kan slippe å sove i CPAP-maskinen i årene som kommer.
Med 16:8 står jeg nokså stille for tida, jeg har ikke skrevet ned hva jeg spiser de siste månedene, men jeg skriver ned hva jeg veier, og jeg veier meg hver morgen. I går sto vekta på 67,1 og i dag på 67,0 etter et diger biffmåltid med hasselbakt potet, ovnsbakte grønnsaker og blåbær-dessert med vaniljesaus og selvlagd strøssel, havregryn bakt i ovnen med vanilje, smør og honning. Linn og Sindre var her og spiste middag. Det var et trivelig måltid. Jeg har altså ingen restriksjoner innafor seksten - åtte dietten, akkurat nå. Men tror jeg må inn i et trangere regime om jeg skal klare de siste tre kiloene jeg har satt meg fore å kvitte meg med. En BMI på under 25 er målsetninga mi, og det skal jeg klare.
Etter at jeg med et sjokk skjønte at jeg har krympet hele fire cm siden jeg målte meg for pass-informasjon i ungdomstida, er jeg bare 163 cm. Det står 1.67 i passet! Og alt jeg målte av BMI dette året var med det utgangspunktet. I realiteten må jeg kalkulere med 1.63 meter, ikke 1.67 som jeg alltid har trodd. Det gjør en stor forskjell. Jeg har derfor ikke nådd målet enda, og derfor holder jeg på til nye vaner og holdninger er innarbeidet som en selvfølge og jeg kan sette fokus på andre ting enn vekt. Det gjenstår bare litt. Et par kilo til - og jeg kan betrakte meg som normalvektig igjen etter mange, mange år.
Vektnedgang en god prosess. Jeg har mestringsfølelse. Jeg kjenner meg lettere enn på lenge, og det er deilig. Det er akkurat det det er - en deilig, deilig følelse av frihet og egenkontroll.
