ANANAS

Har kjøpt en hel ananas fordi den er god å spise på varme dager og fordi ananas inneholder stoff som er godt for omsetninga i kroppen.

Bromelain finnes i ananas og stoffene er betennelsesdempende. Ananas er også vanndrivende og rensende, står det. Og den smaker godt og er ikke så veldig søt. 

Men du kan bli sår i munnen av ananas, det skyldes trolig bromelainene som er protein-nedbrytende enzymer som finnes i kjernen av den modne ananasen. Det sies at de hjelper for å restituere stølhet etter hard trening.

SEKSTEN - ÅTTE DIETTEN

Jeg er opptatt av 16:8 dietten, i den grad det kan kalles en diett. Neppe. Det er et fasteprosjekt. Det handler om å unngå å innta mat i mer enn åtte timer av døgnet. Med Wegovy som støtte, er det ikke vanskelig å gjennomføre. Jeg blir sjelden sulten før i 12-13 tida på dagen, ikke alltid da heller. Når jeg ikke spiser, trigges heller ikke appetitten. Det er verre å gjennomføre på reise eller om kveldene når jeg kanskje koser meg med et glass vin eller en bit sjokolade. Eller min svakhet i livet, gode oster og god kjeks...

I dag er det 11. juli og seks og en halv måned siden jeg begynte med vektnedgang. Det har gått utrolig ubesværlig å gå ned 10-11 kilo, selv om jeg merker at jeg er opptatt av vekt og mat og inntak nesten hele tida. Noen ville vel sagt det er en dårlig greie, men jeg er jo sluttet å jobbe og har hatt vektnedgang som mitt hovedprosjekt dette året jeg fylte 70. Jeg begynte med Wegovy på 1. juledag fordi jeg ikke ville ødelegge julaften og maten med mulig kvalme. 

Men jeg har vært lite kvalm, og hatt lite vondt i magen eller besvær med det. Jeg er mer trøtt, og vil gjerne sove når jeg har spist. Jeg har småvondt i hodet og er ikke god i muskulaturen, type vond nakke og vonde skuldre, men ikke særlig plaget av den vonde korsryggen som av og til har tatt kål på meg de siste femti årene. Kan det være vektnedgangen som gjør det? Direkte fordi jeg er lettere, eller indirekte fordi dette påvirker blodsukkeret og virker inn på indre balanser og kanskje berører noen hormoner? Hvem vet? Men det er interessant, det er det.

Det hele inngår i prosjektet å bli pensjonist som opptar meg en del og som jeg skriver om på Ordfront-bloggen min akkurat i disse tider. I fjor gikk tida med på å rydde og flytte fra det gamle huset over i nybygd leilighet i Hamna. Høsten gikk med på å komme meg på plass, installere persienner og skyvedørs-garderobe og finne ut hvor alt skulle være.

Jeg ville ikke gå inn i denne tilværelsen som overvektig, sliten og gammel. Jeg ville tilbake til et sted der jeg var lett og bevegelig, en tilstand jeg har vært i, noen faser av livet. Men det er lenge siden. Det kan høres ut som et luksusbehov, en i-landsproblematikk, og jeg ser det. Men det endrer ikke på den vonde følelsen av å være for tung, for trøtt, for sliten - for fet og væskefylt.

Alle diagnosene var der, - for høyt blodtrykk, for høy kolesterol, en følelse av å være oppblåst med for dårlig søvnkvalitet og en kronisk følelse av ikke-å.ha-det-bra i kroppen min. Den har fulgt meg i minst femten år, siden tida etter 9/11 og reisen til Nevadaørkenen og Burning Man-festivalen. Jeg har ikke tidligere tenkt på den opplevelsen som noe vendepunkt, men vet at da jeg dro til USA for å møte Thom, så jeg bra ut og følte meg vel. Ikke selvsikker, men vel. Det var i 2001. Siden 2004 har jeg beskrevet en følelse av at alt ble bare verre og verre rent kroppslig, etter at fylte jeg femti.

Nå er jeg på veg tilbake mot den-kroppen-jeg-var-da, sånn vektmessig. Et sted inni meg tror jeg fast på at disse årene som kommer etter 70 skal bli bedre. Ikke i betydningen at jeg skal møte noen og starte et nytt liv, men at jeg skal få det bedre og mindre stressende og lettere med det rent kroppslige og kanskje med selveste livet. Jeg håper også at jeg kan slippe å sove i CPAP-maskinen i årene som kommer. 

Med 16:8 står jeg nokså stille for tida, jeg har ikke skrevet ned hva jeg spiser de siste månedene, men jeg skriver ned hva jeg veier, og jeg veier meg hver morgen. I går sto vekta på 67,1 og i dag på 67,0 etter et diger biffmåltid med hasselbakt potet, ovnsbakte grønnsaker og blåbær-dessert med vaniljesaus og selvlagd strøssel, havregryn bakt i ovnen med vanilje, smør og honning. Linn og Sindre var her og spiste middag. Det var et trivelig måltid. Jeg har altså ingen restriksjoner innafor seksten - åtte dietten, akkurat nå. Men tror jeg må inn i et trangere regime om jeg skal klare de siste tre kiloene jeg har satt meg fore å kvitte meg med. En BMI på under 25 er målsetninga mi, og det skal jeg klare. 

Etter at jeg med et sjokk skjønte at jeg har krympet hele fire cm siden jeg målte meg for pass-informasjon i ungdomstida, er jeg bare 163 cm. Det står 1.67 i passet! Og alt jeg målte av BMI dette året var med det utgangspunktet. I realiteten må jeg kalkulere med 1.63 meter, ikke 1.67 som jeg alltid har trodd. Det gjør en stor forskjell. Jeg har derfor ikke nådd målet enda, og derfor holder jeg på til nye vaner og holdninger er innarbeidet som en selvfølge og jeg kan sette fokus på andre ting enn vekt. Det gjenstår bare litt. Et par kilo til - og jeg kan betrakte meg som normalvektig igjen etter mange, mange år. 

Vektnedgang en god prosess. Jeg har mestringsfølelse. Jeg kjenner meg lettere enn på lenge, og det er deilig. Det er akkurat det det er - en deilig, deilig følelse av frihet og egenkontroll.

VEKTNEDGANG MED EGNE ORD

Ja, jeg går ned i vekt. Snart åtte kilo ned, og snart bare 70 på vekta. Men det stopper opp nå. For å slanke seg med Wegovy er ingen dans på roser. Det er fantastisk å bli kvitt vekt med hjelp av kjemisk støtte slik at kroppen ikke motarbeider meg hele tida. Selv om det koster flesk. No pun intended. Men jeg må passe på inntaket hele tida. En uvøren dag som i går, med påskens lammelår og uinnskrenka inntak av eplekake med vaniljesaus fører til et kilos oppgang på vekta, i løpet av et døgn.

Jeg trener litt nå, balanse og går på tredemølle. Det fører til mer verk i ryggen og stølhet, joda. Og litt mer muskelmasse i leggene og lårene enn før. Men jeg tenker også mye mer på hvorfor jeg spiser. Jeg vet, jeg vet, jeg vet at jeg spiser for å stoppe sult, men også fordi det er godt å spise, det er kos, det er trøst og jeg gjør det for å belønne meg selv. Jeg syns liksom jeg fortjener å spise godt, og jeg gjør det. Mye mer og mye oftere enn jeg egentlig trenger.

Jeg stopper ikke før jeg er mer-enn-mett når jeg spiser god mat. Ikke før. Jeg vet dette, men gjør ikke noe med det. Så her må det jobbes mer med den mentale biten av vektnedgang. Jeg har også en svakhet for prosessert mat, som har kommet i fokus i det siste - og med rette. Jeg er svak for både bagetter, brødmat, pasta, potetstappe og pølser, selv om jeg vet alt om at dette ikke er så bra mat. Jada.

Hadde jeg bare spist det jeg vet er sunt og bra, masse grønnsaker, litt fisk og kjøtt om ikke er bearbeida, sunn frukt og syrnede meieriprodukter, hadde jeg vært på god vei. Jeg prøver. Men reiser og opphold i byen og utafor eget kjøkken trekker i feil retning. Og er fine unnskyldninger for ikke å være konsekvent. Det blir nok en evig kamp, dette. 

Men jeg ser lyst på det, nå som sola er kommet tilbake her nord. Jeg vil ned i BMI under 25, mer enn noe anna her i verden. Og jeg er på god veg. Men den eplekaka jeg bakte i går var utrolig god da, lagd på vaniljesaus og smør, uten egg - og med store mengder epler, kanel og sukker på toppen. Vil jo aldri slutte helt med sånne nytelser, da! Nei. Men videre ned skal jeg. Og bli der. Amen. 

Her er fra en tidligere vektnedgang med keto-diett som fungerte. Og se hvor fornøyd jeg var, da!

MER OM SEMAGLUTID

Interessert i kjemi som jeg er, tar jeg med litt om stoffet semaglutid, klppet fra nettet.

Semaglutid er et legemiddel av typen GLP-1-analog. Det brukes i hovedsak i behandling av diabetes type 2, men brukes også i behandling av fedme og overvekt. Det reduserer blodsukker, øker metthetsfølelse og reduserer sultfølelse.

Semaglutid virker ved å binde seg til GLP-1-reseptorer i bukspyttkjertelen og i hjernen. I bukspyttkjertelen stimulerer semaglutid frigjøringen av insulin, mens det reduserer frigjøring av glukagon. Insulin stimulerer ulike celler i kroppen til å ta opp sukker fra blodet. Glukagon øker blodsukkeret. 

Semaglutid vil med andre ord gi lavere blodsukker.

I hjernen bidrar semaglutid til metthetsfølelse og redusert sultfølelse, slik at det blir lettere å spise mindre.

GLP-1 er et hormon som normalt produseres i ulike deler av tarmen. Sammen med andre hormoner som insulinotropt peptid (GIP) regulerer det blodsukkeret. Når man spiser, frigjøres GLP-1 til blodet og dette stimulerer utskillelsen av insulin fra bukspyttkjertelen.

GLP-1 og GLP-1-analoger stimulerer også flere områder av hjernen som er involvert i appetittregulering. Stoffene øker metthetsfølelsen og redusere sulten, slik at det blir lettere å spise mindre.

Jeg skal lese meg mer opp på forholdet mellom disse virkningsmekanismene og dette som er sult- og metthetshormonene grehlin og leptin. Men ikke akkurat nå.

OM VEKT

Jeg fant et innlegg fra 2011, med andre ord 12 år siden. Da sloss jeg som vanlig mot kiloene, den gangen mellom 68 og 69, sto det. Snart tretten år seinere sloss jeg fortsatt mot kiloene, nå med utgangspunkt i at jeg veide 10 kilo mer enn da, og måtte ned. Ba om legehjelp fra kjemien, nå går jeg ned med semaglutid som fører til nærmere en kilo nedgang i uka, fram til nå. Det kan neppe fortsette, med det har ført til en nedgang på 6,5 kilo så langt. Da er jeg halvveis til mål. 

Strengt regime, likevel - 16:8 diett og lite brød, pasta, sukker og middagsmat. Mindre sult, mer kvalme, langsommere tarm, litt for lite flink til å drikke vann, ser jeg.

Legen er fonøyd, jeg syns jeg er veldig streng og burde se enda mer nedgang, så restriktiv som jeg er. Forstår at det bare er mindre kalorier inn som teller. Det er det eneste. Så dette betyr sannsynligvis diett resten av livet. Det skal nok gå et år, deretter så vet jeg ikke. Men gleden over å se 72-tallet på vekta var stor. 

Slik forklares virkningen av semaglutid: Den reduserer sukker- eller glukosekonsentrasjonen samt langtidsblodsukkeret. Dermed minsker apetitten. Det er dette som insulinet skulle ha styrt, egentlig. 

Jeg lurer på hva som skjedde i overgangsalderen da alt dette gikk over styr. Apetitten på mat økte og apetitten på sex forsvant. Sånn var det bare. Veldig deprimerende, men ingen hjelp å finne. Nå reguleres blodsukkeret ned og apetitten forsvinner. Men jeg ser at jeg likevel spiser for å trøste meg, for å glede meg og fordi jeg kjeder meg. 

Men jeg spiser mindre, og har lest at jeg må holde energiinntaket nede på 1000 kcal i døgnet for å gå ned omlag 0,7 kg i uka. Så det skal holde hardt. Jeg er på dose 0,5 og økte den ikke nå på veg inn i tredje måned. Det skal ikke gå for fort, heller. 

De sier man kan gå ned 15 % av vekta si på 68 uker, altså på ett år og fire måneder, som var testperioden for endel forskning. Det betyr at jeg skal kunne gå ned cirka 12 kilo innen mars neste år. Da er jeg altså halvveis nå, men det verste gjenstår trolig. Det blir nok ikke enklere med de neste seks kiloene, neppe. Sånn sett er det bare å holde ut. Dyrt er det også. Men det er verdt hver krone.

PRØVER LAVKARBO FOR Å KOMME I KETOSE

Jeg leser dette utdraget av blogg fra 12 år tilbake og gremmes. Men jeg prøvde i hvert fall. Den gangen også.

"Jeg veier for mye. På mi vekt stopper pila på streken mellom 67 og 68. Men den lyver, så jeg prøver lavkarbo. Det er ikke vegetarisk lavkarbo, for det vet jeg ikke hvordan jeg skal klare. Jeg vil i ketose. Men jeg er sterkt i tvil om dette er noe å blogge om. Men ok, da. Kanskje det kan hjelpe på motivasjonen å dele erfaringer?

I dag har jeg drukket kaffe med melk. Melk har karbohydrater, men jeg orker ikke svart kaffe og kan ikke leve uten morgenkaffen og formiddagskaffen og midt-på-dagen-kaffen.

Har spist får-i-kål og drukket buljong. To ganger faktisk, både oppvarmet på formiddagen og til middag. Sønnen spiste de ferske nypotetene. Jeg spiste kjøtt og kål. Dessert på ettermiddagen var ferske bringebær og en klatt seterrømme med Splenda. Til kvelds spiste jeg baconcrisp og drakk Bris. Og te.

Av tilskudd tok jeg to vitamintabletter, 100 mg Q10 og to Omega-3 kapsler.

Jeg har prøvd dette før. Det tar evigheter før jeg kommer i ketose. Jeg får hodepine og sliter med konsentrasjonen. Magen slår seg vrang. Men hvis jeg kan få fortgang og nedgang på 4-5 kilo er det kanskje verdt det."

En mager trøst er at jeg er i gang igjen. Tolv år seinere. Men denne gangen ved hjelp av kjemi og semaglutid. For jeg tror jeg både led av og lider av metabolsk syndrom der insulinresistens er en del av problemet. Så nå må jeg prøve å komme ut av det og ha varig vektnedgang.