OM VEKT

Jeg fant et innlegg fra 2011, med andre ord 12 år siden. Da sloss jeg som vanlig mot kiloene, den gangen mellom 68 og 69, sto det. Snart tretten år seinere sloss jeg fortsatt mot kiloene, nå med utgangspunkt i at jeg veide 10 kilo mer enn da, og måtte ned. Ba om legehjelp fra kjemien, nå går jeg ned med semaglutid som fører til nærmere en kilo nedgang i uka, fram til nå. Det kan neppe fortsette, med det har ført til en nedgang på 6,5 kilo så langt. Da er jeg halvveis til mål. 

Strengt regime, likevel - 16:8 diett og lite brød, pasta, sukker og middagsmat. Mindre sult, mer kvalme, langsommere tarm, litt for lite flink til å drikke vann, ser jeg.

Legen er fonøyd, jeg syns jeg er veldig streng og burde se enda mer nedgang, så restriktiv som jeg er. Forstår at det bare er mindre kalorier inn som teller. Det er det eneste. Så dette betyr sannsynligvis diett resten av livet. Det skal nok gå et år, deretter så vet jeg ikke. Men gleden over å se 72-tallet på vekta var stor. 

Slik forklares virkningen av semaglutid: Den reduserer sukker- eller glukosekonsentrasjonen samt langtidsblodsukkeret. Dermed minsker apetitten. Det er dette som insulinet skulle ha styrt, egentlig. 

Jeg lurer på hva som skjedde i overgangsalderen da alt dette gikk over styr. Apetitten på mat økte og apetitten på sex forsvant. Sånn var det bare. Veldig deprimerende, men ingen hjelp å finne. Nå reguleres blodsukkeret ned og apetitten forsvinner. Men jeg ser at jeg likevel spiser for å trøste meg, for å glede meg og fordi jeg kjeder meg. 

Men jeg spiser mindre, og har lest at jeg må holde energiinntaket nede på 1000 kcal i døgnet for å gå ned omlag 0,7 kg i uka. Så det skal holde hardt. Jeg er på dose 0,5 og økte den ikke nå på veg inn i tredje måned. Det skal ikke gå for fort, heller. 

De sier man kan gå ned 15 % av vekta si på 68 uker, altså på ett år og fire måneder, som var testperioden for endel forskning. Det betyr at jeg skal kunne gå ned cirka 12 kilo innen mars neste år. Da er jeg altså halvveis nå, men det verste gjenstår trolig. Det blir nok ikke enklere med de neste seks kiloene, neppe. Sånn sett er det bare å holde ut. Dyrt er det også. Men det er verdt hver krone.

PRØVER LAVKARBO FOR Å KOMME I KETOSE

Jeg leser dette utdraget av blogg fra 12 år tilbake og gremmes. Men jeg prøvde i hvert fall. Den gangen også.

"Jeg veier for mye. På mi vekt stopper pila på streken mellom 67 og 68. Men den lyver, så jeg prøver lavkarbo. Det er ikke vegetarisk lavkarbo, for det vet jeg ikke hvordan jeg skal klare. Jeg vil i ketose. Men jeg er sterkt i tvil om dette er noe å blogge om. Men ok, da. Kanskje det kan hjelpe på motivasjonen å dele erfaringer?

I dag har jeg drukket kaffe med melk. Melk har karbohydrater, men jeg orker ikke svart kaffe og kan ikke leve uten morgenkaffen og formiddagskaffen og midt-på-dagen-kaffen.

Har spist får-i-kål og drukket buljong. To ganger faktisk, både oppvarmet på formiddagen og til middag. Sønnen spiste de ferske nypotetene. Jeg spiste kjøtt og kål. Dessert på ettermiddagen var ferske bringebær og en klatt seterrømme med Splenda. Til kvelds spiste jeg baconcrisp og drakk Bris. Og te.

Av tilskudd tok jeg to vitamintabletter, 100 mg Q10 og to Omega-3 kapsler.

Jeg har prøvd dette før. Det tar evigheter før jeg kommer i ketose. Jeg får hodepine og sliter med konsentrasjonen. Magen slår seg vrang. Men hvis jeg kan få fortgang og nedgang på 4-5 kilo er det kanskje verdt det."

En mager trøst er at jeg er i gang igjen. Tolv år seinere. Men denne gangen ved hjelp av kjemi og semaglutid. For jeg tror jeg både led av og lider av metabolsk syndrom der insulinresistens er en del av problemet. Så nå må jeg prøve å komme ut av det og ha varig vektnedgang.