Det er oktober. I går klippet jeg gresset utenfor leiligheten her i Hamna og det var langt, fuktig og veldig grønt. Jeg beveger meg stivt, men jeg kjører klipperen proft fram og tilbake. Jeg har gått ned tolv kilo og det er de 15 prosent vektnedgang som man skulle klare på 16 måneder, sto det et sted.
Jeg har gått ned mine 15 prosent på nøyaktig 9 måneder, det er ca 1,3 kilo pr måned i snitt. Nå gjenstår de siste tre-fire kiloene, men jeg må innrømme at motivasjonen og strengheten har sunket til et lavmål.
Ikke motivasjonen for å gå ytterligere ned i vekt, neida - men motivasjonen for å holde på 16:8 fasten eller å trene eller å spise bare sunt og være restriktiv. Jeg har virkelig ikke tatt dette alvorlig siste måned, men spist forretter, hovedretter og dessert når det ble tilbudt: To helger med Human Etisk forbund har ikke vært hjelpsomme for vekta, de folka der pøser på med snacks og mellommåltider, som kjeks, sjokolade, twist ved alle deltagernes sitteplasser - men også frukt og nøtter, det skal de ha. Men det er godt for hodet å være sammen med dem, det er det. Siste regionhelg i Kirkenes var helt topp, inklusive Barents Pride-parade på sist lørdag.
Men utfordringen blir at man småspiser mellom måltidene og legger i vei med sen hotellfrokost, som uka før i Longyearbyen med nydelig stekt bacon og eggerøre til helt unødvendig frokost, - og det er ødeleggende. Saken er også ikke å kjøpe eller oppbevare saker som kanelboller, salte chips eller sjokolade i nærheten. Og der ligger min felle, og jeg ser det tydelig. Det er denne kose- eller trøstesmåspisingen som ødelegge for nedgang. Så jeg står høvelig stille. Men trøsten med å skrive i denne bloggen, er at jeg ser at det fortsatt går ned. Det har vært 72 og 70 før, og 68. Og det går nedover jevnt og trutt. Har stoppet rundt 66 kilo lenge nå, med det skal bli bedre.
Har vært hos manuell terapeut og fått knekt opp i hofta og fire ryggvirvler som satt rimelig fast. Som å ha et brett i ryggen, sa jeg - som om alt bare har låst seg. Det er ikke korsryggen som verker - det er hele ryggen, sidemusklene som bærer ryggsøyla, alt sammen. Mer sånn fibromyalgi-opplevelse. Alt kjennes stivt og galt, egentlig.
Han låser meg opp, knekker meg løs - og det letter på følelsen, ei stund til framover. Måtte han aldri slutte å ha folk i behandling, aldri pensjonere seg. Jeg er litt avhengig, tenker jeg - og den spenningen, uroen og angsten som jeg hele tida bærer på, er nok rimelig konstant i livet mitt. Ei bør, en ryggsekk, noe jeg aldri klarer å legge av meg. Samtidig som ryggsøyla bærer for mye vekt i forhold til slitasjen som er godt og grundig dokumentert, både i nakke og korsrygg.
Sukk hjerte, men brist ikke. Det er ennå håp om framgang - nei, nedgang, mener jeg. Bare å stå på. I tillegg invaderer Israel Libanon i disse dager, så alt jeg skriver om er i-landsproblemer for oss, de rike, som kan pusle med sånt. Men sånn er det altså. Kunsten å ha minst to tanker i hodet, samtidig, gjelder fortsatt. Både der og her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar